Vindruer

Kunnskap øker mulighetene til nytelse, ikke minst når det gjelder vin og mat. Druetypen er en av de viktigste forutsetningene for en vins egenskaper. Kan du din drue, har du en viktig nøkkel til riktige innkjøp og gode opplevelser.

Det finnes flere tusen ulike druesorter, underarter og kloner av disse. Noen få er internasjonalt kjente og -brukte druer. Men de fleste brukes svært lokalt, og kjennes til- og smakes av relativt få mennesker. Samtidig øker antallet godt kjente druer med potensial for kvalitetsvin stadig, ikke minst etter som det satses på kvalitet i stadig nye områder av de tradisjonelt vinproduserende landene. Og dermed blir stadig flere druesorter, som inntil nylig har vært begrenset til lokale appellasjoner, testet ut i andre deler av verden. Vinverden utvikler seg raskt, og det gjelder å henge med i svingene!

Barbera har tidligere vært kjent for å gi enkle syrefriske viner uten den helt store karakteren. Utviklingen det siste 10-året har vist at det kan lages meget flotte viner av druen. Den har vist seg å være spesielt egnet til lagring på små eikefat (Barriques). Barbera ser ut til å tåle eikelagring meget godt til forskjell fra mange andre druer. Det kan virke som om Barbera, som fra naturen har et lavt innhold av tannin, får tilført litt struktur fra eiketanninene.

Barbera på sitt aller beste kommer fra appellasjonene Barbera d’Asti og Barbera d’Alba. Herfra får man mange svært gode barberaviner både med og uten fatpreg. Barbera trives godt i et varmt klima, siden den er en såkalt "late ripener" (modner sent) og holder godt på syrenivået, men det er bare i et relativt kjølig klima den kan gi viner som har mer enn lokal interesse.

Barbera kan være topp drikke til typiske italienske pastaretter der tomater gjerne er en ingrediens, fordi den har moderate mengder garvestoff. De eikelagrede versjonene med større fylde kan være utmerket følge til biff og andre kjøttretter. Piemonteserne drikker den gjerne til sine gode Salamipølser. De lettere barberavinene er også blant de få som fungerer sammen med klassisk "torsk, lever og rogn", igjen på grunn av lavt tannininnhold og god fruktighet. Det er kanskje også det eneste som virkelig fungerer sammen med pinnekjøtt!

Bordeaux er det området som har gjort Cabernet Sauvignon berømt, og de stor Bordeauxvinene er da også forbildet til mange dyrkere av denne druen. Det er imidlertid viktig å påpeke at i Bordeaux opptrer den sjelden eller aldri som endruevin selvom vinene i Medoc og Graves alltid er dominert av den (som oftest minst 60%) Men når Cabernet er med i en blanding, vil den som oftest dominere aromabildet i vinen. Den dyrkes også bl.a. i Languedoc og noe i Provence, men kvaliteten kan ikke måle seg med topp Bordeaux.

California er det området i verden som har hatt størst suksess med Cabernet Sauvignon utenfor Bordeaux. Toppvinene fra California laget på Cabernet Sauvignon er ikke ulik en topp Bordeauxvin, men er gjerne fyldigere og fruktigere og med mindre aggresive tanniner. Lagringskraften til disse vinene har også vist seg å være svært bra. Napa Valley er det mest berømte underområdet.

Italia har fått fram noen imponerende viner basert på Cabernet Sauvignon i Toscana. Disse vinene kalles gjerne "supertoscanere" selv om dette ikke er en offisiell betegnelse. Appellasjonen er gjerne Toscana IGT. Dette er viner som er laget med Bordeaux som forbilde, med lagring på Barrique. Bolgheri DOC på Toscanakysten er en appellasjon som har slått seg opp ved bruk av Bordeauxdruer og da gjerne Cabernet Sauvignon. I Friuli har Cabernetvinene en tendens til å være litt "grønne". I Piemonte brukes det litt Cabernet, kanskje mest kjent gjennom Angelo Gajas "Darmagi". I Alto Adige dyrkes også druen, men resultatet er ikke alltid like vellykket. Sicilia har et ikke ubetydelig areal med Cabernet Sauvignon og her er de naturgitte forholdene ypperlige for druen.

Chile er kilde til svært pålitelige viner laget på Cabernet Sauvignon. Her finner man Cabernet fra upodede vinstokker (Chile har ikke hatt vinlusen Phylloxera Vastatrix). Chiles utfordring så langt er at vinene er for jevngode, dvs det er ikke så mye som skiller de enkelte vinene. Det er ikke så mange "store" viner å finne ennå, men Chile har alle forutsetninger for å lykkes, og det kommer til å komme mye godt herfra i framtiden.

Argentina er også en god kilde til Cabernet Sauvignon. Kjøp heller Cabernet Sauvignon fra Argentina enn den allestedsnærværende Malbec. Cabernet gir rett og slett jevnt over bedre vin.

Australia lager også god Cabernet Sauvignon. Coonawarra er kjent for Topp Cabernet og også Western Australia. Druen er mye brukt i blandinger med Shiraz. Stilen er fyldig og fruktig og uten den faste ryggraden som kjennetegner vinen fra Europa. New Zealand har litt Cabernet, men her er klimaet gjennomgående for kaldt.

Sør-Afrika lager meget god Cabernet Sauvignon. Ikke ulik Australia, men man kan finne viner som er noe mere "Europeisk" i stilen.

Tilbake i Europa bør Bulgaria nevnes. Her er forutsetningen fra naturens side de beste for å lage god Cabernet Sauvignon, men de økonomiske rammebetingelsene i landet er ikke tilstede for tiden, og det er lite god Cabernet tilgjengelig i Norge fra Bulgaria. La oss håpe ting endrer seg i framtiden. Da kan det komme mye godt herfra.

Ungarn og Romania dyrker også druen, men det er Romania som har de beste naturgitte forutsetningene av disse to landene. Men det er som for Bulgaria, manglende økonomiske forutsetninger tilstede for å få dette ut på eksportmarkedet i stor skala.

I Spania finner man en god del Cabernet Sauvignon, men som oftest i blanding med Tempranillo, en blanding som fungerer bra. Det gir god hverdagsvin. Portugal har lite areal med Cabernet. Her satses det mer på lokale druer.

Det er sikkert flere land som kunne vært nevnt fordi Cabernet er en drue som dyrkes svært mye, men de som er nevnt er de mest kjent vinlandene.

Cabernet Sauvignon har ikke mange synonymer. De mest kjente er Vidure, Bouchet og Sauvignon Rouge.

Dolcetto er den røde druen i Piemonte som modner først, ca 3-4 uker før Nebbiolo. Druen trives best i leire-/kalkholdig jord evt. sand-/kalkholdig jord. Ifølge Jancis Robinson er det Dolcetto- og Barberavinene som Piemonteserne selv drikker. Barolo er det de selger. Det er nok litt unyansert idag, for Barbera er også blitt en salgssuksess, og Dolcetto øker i popularitet.

Det er flere Appelasjoner for Dolcetto i Piemonte, bla Dolcetto di Dogliani, Dolcetto di Ovada, Dolcetto d'Asti og Dolcetto d'Alba mfl. Dolcetto betyr den lille søte, men det kan man ikke si om vinene som kommer fra denne druen. De er slanke delikate og tørre. Navnet henspeiler på sukkerinnholdet i de modne druene. Fargen er nesten fiolett i unge utgaver. Druen har mindre syre enn Barbera, men har et noe høyere tannin-nivå.

Dolcettoviner skal etter manges mening lages uten for mye ekstrahering av tørrstoffer. Det gir viner som virker ubalanserte, fordi vinene fra denne druen er slanke. Ikke ulike en Beaujolais i strukturen, men med mere tannin. Når en Dolcetto er fremstilt på riktig måte gir den viner som har en innsmigrende fruktighet som kan gi hint av blåbær, bjørnebær og kanskje kirsebær. Vinene har ofte en finish som kan gi et behagelig hint av bitre mandler. Vinene har godt av å bli servert litt kjølige (14-16 grader), noe som fremhever fruktigheten.

Druen er lite utbredt ellers i verden. Det finnes noen plantinger som er vellykkete i California (Russian River). Det finnes også plantinger i Australia og Argentina. Dolcetto har få synonymer, Dolsin eller Dolsin Nero er kjent. Ormeasco er en lite kjent Dolcetto-klone som gir delikate viner i Liguria. Dolcetto er supre viner til tomatbaserte pastaretter, salater, koldtbord mm. Vinene er best når de drikkes unge med toppfrukten i behold.

Har en naturlig høy syre, medium fylde og lav alkohol, men først og fremst et rikt aromaspekter -avhengig av jordsmonn og klima. Den krever kjølig klima for å vise sine beste sider. Tyskland er dens hjemland, og her spares ofte noe av druesukkeret for å balansere syren. Det gir alt fra filigrante blomsteraktige- til rike og lagringskraftige viner. Alsace og Østerrike produserer riesling med høyere alkohol, gjerne tørrere.

Navnet Nebbiolo sies å komme av det Italienske ordet nebbia som betyr tåke. Den skal ha fått navnet fordi det viser til tåken som ofte ligger over vinmarkene i oktober, når druen normalt høstes. Det er som man forstår en drue som modner sent, ofte hele to uker etter Barbera som også modner ganske sent. Druen krever, og får, de beste sydvendte skråningene der den dyrkes.

Nebbiolo gir viner med høy syrlighet og høyt tannininnhold, som krever mange år i kjelleren før den modner, og syrligheten og tanninene blir aldri helt borte. Nebbiolobaserte viner og da særlig Barolo, kan kreve litt tilvenning, men når du først har blitt vant til vinene og forstår dem, så er du solgt. Det er ikke mange viner som kan matche disse store vinene i kompleksitet, finesse og smakskraft når de kommer fra produsenter som kan sitt håndverk.

Nebbioloviner fra Piemonte og da spesielt Barolo og den noe mer feminine Barbaresco, kan ha uforlignelige aromaer av fioler, sopp, skogbunn, bark mm. De er topp følge til klassiske viltretter og da særlig fuglevilt, men da bør vinene være modne. Yngre nebbiolobaserte viner er supert følge til retter med mye fett. Kjøtt med fettmarmorering er topp match.

Druen har flere lokale navn Bla Spanna og Picotener. I Lombardia gir den vinen Valtellina og her kalles druen Chiavennasca. Nebbiolo er også druen som brukes til de mer ukjente appellasjonene Carema, Roero og Gattinara m.fl i Piemonte

Trives i nokså varmt klima og gir både kraftige lagringsviner og fruktige “ferskviner”. Kjerneområdet er Rhône, men brukes alene eller i blandinger over det meste av Sør-Frankrike. Kjent som Shiraz i den ”nye” vinverden. Druen har intens farge og kan gi mye tannin. Typiske aromaer kan være mørke bær som bjørnebær, pepper (oppfattes også av mange som rå potet), røyk, kamfer, eukalyptus og en jernaktig syre. Med alderen kommer gjerne jordlige, viltpregede aromaer, røyk, lakris og kaffe. Ofte et enda mer aromatisk preg i viner utenfor Frankrike. Kraftige utgaver som Hermitage og Côte Rotie har stor lagringskapasitet.

Navnet betyr ”tidlig” og navnet har den fått fordi den modner tidlig. Gir store viner i Spania og Portugal, alene eller i blandinger. Brukes også en del i Argentina. Druen trives best i litt kjølige områder og gir medium farge og moderate tanniner. Syren er også moderat, og typiske aromaer er røde bær som jordbær og bringebær, samt ofte et animalsk preg som mange opplever som jernaktig eller blodig. Ved lagring kommer gjerne litt søtlig krydderpreg med lær og tobakk. Vinene blir gjerne bløte og runde, med medium tørr og krydret ettersmak.

Grenache er kjent for å ha lite pigment og tynt skinn og er derfor mye brukt til rosevin i Frankrike og Spania. Det lages mye god rosevin av Grenache. Utbyttet fra Grenache bør holdes lavt, spesielt fordi druen har lite pigment og lite tannin. Hvis utbyttet blir for høyt og druen dyrkes i fruktbar jord blir resultatet kjedelig vin med lite farge. Grenache gir også viner med høy alkohol. 15-16% er ikke uvanlig i Spania.

Den beste vinen laget på Grenache er utvilsomt Chateauneuf-du-pape, selv om de sjelden er laget på ren Grenache. Chateau Rayas og la Bernadine fra Chapoutier er to eksempler på ren (eller nesten ren) Grenache. Vieux Telegraphe for eksempel har 65% Grenache, som er en typisk andel Grenache i Chateauneuf-du-Pape. Her blir vinene kraftige, fyldige og meget tiltalende. Mange er også svært lagringsdyktige.

Cotes du Rhône er en appellasjon hvor Grenache spiller hovedrollen, selv om det er tillatt med 12 andre druesorter. Det er ikke uvanlig å finne viner med 70-80% Grenache. Vinene er som oftest saftige og fruktige og svært anvendelig til mange smaksrike kjøttretter. I alle de mindre appellasjonene i Syd-Rhône er Grenache den viktigste ingrediensen, eksempelvis Gigondas, Lirac, Cotes du Ventoux, Coteaux de Tricastin mfl.

Languedoc i Syd-Frankrike har også store arealer beplantet med Grenache. Her lages det store mengder rød- og rosevin laget på Grenache. Også her er Grenache som oftest blandet med andre druer i produksjonen av rødvin. Druen inngår som en del av de fleste rødviner i Provence. Den er også viktig på Korsika.

Grenache er meget godt egnet til å dyrke i tørre og vindfulle områder fordi rotstokken er spesielt robust. Derfor er den da også meget utbredt i Spania hvor druen forøvrig heter Garnacha. 15% av all vinmark i Spania er plantet med Garnacha. Priorat har de siste årene svingt seg opp med kraftige og ganske lagringsdyktige viner laget hovedsaklig på Garnacha. Den er også ingrediens i mange Rioja-viner der 40% av arealet er dyrket med Garncha. Den er også mye dyrket i Navarra, hvor lavere utbytte kan gi innsmigrende saftige viner.

I Italia dyrkes Grenache hovedsaklig på Sardinia. Den hevdes å ha blitt innført fra Spania på 1400-tallet. Her kalles druen Cannonau. Her lages det det fruktige gode viner ikke ulik Cotes du Rhône, men som oftest med noe mer struktur.

Andre områder som dyrker denne druen er California, men her er den i tilbakegang. I Australia er den ganske mye dyrket, men den opptrer sjelden som endruevin. Den brukes mest til billige blandingsviner og til søte dessertviner. Dyrkes også litt i Sør-Afrika

Mer eller mindre kjente synonymer er Lladoner, Alicante, Cannonau, Garnacha, Roussillon og Aragonais mfl.

Pinot Noir tilhører Pinot-familien av Vitis Vinifera. De har alle til felles at de er genetisk ustabile, dvs at de muterer lett og danner nye kloner av druen. Det forklarer hvorfor det finnes minst 200 forskjellige Pinot Noir-kloner som igjen er med på å forklare hvorfor det er så mange forskjellige stiler av Pinot Noir-basert vin.

Druen er elsket av vindyrkere nettopp fordi den kan gi fantastiske viner. Problemet er bare at den er en av de vanskeligste å dyrke frem til et topp resultat. Druen modner tidlig og er utsatt for vårfrost. Den har tynt skall (de fleste klonene) som lett kan briste, med oksydert frukt som resultat. Den er utsatt for flere sykdommer, og råte er ofte et problem fordi klasene er så tette. Den trenger videre lang modningstid får å kunne gi interessante aromaer. I det hele tatt et utfordrende prosjekt å prøve seg på for en vinbonde/vinmaker.

Pinot Noir har den egenskap at den utrykker jordsmonnet den vokser i veldig bra (Terroirpreg). Eksempelvis kan druen hvis den vokser i løs steinete jord, gi viner som er delikate og elegante(Feks Chambolle-Musigny). Hvis den derimot vokser i mer leirete(tyngre) jordsmonn, vil den gi viner som er fastere og vil trenge mere tid i kjelleren (F.eks. Nuits-St-Georges).

Pinot Noir dyrkes mange steder i verden med varierende resultat. Det generelle er at druen trenger et relativt kjølig klima for å vise seg fra sin beste side. I for varmt klima er ofte høy alkohol og syltetøyaromaer fremtredende.

Druen har sitt hovedområde i Bourgogne i Frankrike og det er også dette distriktet som har gjort druen kjent, for ikke å si berømt, med viner som Romanee Conti, Musigny, Chambertin m.fl. Det er også Frankrike som har størst areal dyrket med denne druen.

Champagne må ikke glemmes når det gjelder Pinot Noir. Den er en av de tre lovlige druene til produksjon av Champagne. De to andre er Chardonnay og Pinot Meunier (en egen klone av Pinot Noir). Den brukes som oftest i blanding med de andre to druene, men finnes også som endrue-Champagne (Blanc de Noir). Hovedområdet er Montagne-de-Reims.

I Alsace dyrkes druen, men her blir den stort sett bare en blek skygge (bokstavelig talt) av sine brødre i Burgund. Men det finnes noen hederlige unntak.

USA er kanskje det landet som har lyktes best med Pinot Noir utenfor Burgund. Oregon, som ligger mellom California og Washington state, har vist seg å være et bra (og kjølig nok) område for Pinot Noir. California er generelt for varmt med noen unntak.

New Zealand har vist interessante resultater, og Central Otago på sør-øya ser ut til å det som skal til for å lage spennende viner av druen.

I Tyskland er druen kjent som Spätburgunder og det er noen interessante viner i Pfalz og i Baden. Den dyrkes også i Ahr i Nord, men vinen er mere som en Rosé og kun interessant lokalt.

I Sveits er druen ganske viktig, bl.a. som hovedbestanddel i vinen Dôle i Valais, men den ses sjelden utenfor landets grenser.

I Italia brukes druen en del i nord, men vinene når sjelden de store høyder. De beste eksemplarene kommer fra Alto Adige og Valle d'Aosta.

I Øst-Europa er druen ganske mye plantet, bl.a. i Ungarn, Serbia og Makedonia, men resultatene er ikke veldig spennende.

Australia er generelt for varmt, men Tasmania kan være et sted å lete og/eller i Margaret River på vestkysten.

Sør-Afrika er også generelt for varmt, men det er noen hederlige unntak. Det samme kan sies om Chile og Argentina.

Som en kurositet kan nevnes at druen også dyrkes i England(Thames Valley).

Hvis du er ute etter toppkvalitetsvin laget på Pinot Noir så er nok Bourgogne stedet å lete fortsatt. Men her er det spesielt viktig å kjenne navnet på noen gode produsenter. Det lages fortsatt for mye ujevn og direkte dårlig vin også i dette distriktet, men når du har funnet fram til de gode så vil du ikke bli skuffet.